Tone gråt.
Hun satte seg ned, med alt for negative tanker i hodet. Hun shottet. Den ene etter den andre. Hun tenkte på fortiden.
Tenkte på hvor glad hun brukte å være i livet. Hun var alltid den som fikk andre i godt humør.
Helt til ulykken skjedde. Faren døde på jobben sin. Han faldt gjennom taket på et brennende hus. Etter dette var alt endret seg. Tone og moren hadde flyttet på andre siden av landet, i utkanten av en liten by. Tone var ikke lengre den sprudlende og glade personen. Hun snakket ikke med noen og intereserte seg ikke for skolen i det hele tatt. Moren drakk, hele tiden.
Tone tenkte på livet. Hvorfor leve? Det er da ingenting å leve for. Hun hadde skjøvet alle bort. Hun hadde ikke noen. Hun hadde mistet sin beste venn. Tone og faren kunne sitte oppe til langt på nettene og snakke om alt. Faren brukte å fortelle henne historier om moren og ungdumstiden deres. Han sa at Tone minnte han forferdelig om moren. De var ganske like.
Tone tengte på krangelen deres de hadde før faren dro på jobb for siste gang. Det var sjeldent de kranglet. Men den dagen hadde Tone sagt stygge ting til faren. Og hun angret seg så fælt.
Tone satte seg gråtkvalt og alt for full inn i bilen. Alt gikk i rundt for henne. Men hun startet bilen for det. Hun kjørte til hun kom på hovedveien og gasset på. Hun ville vekk, vekk fra alt. Vekk fra savnet av faren, fra den fordrukne moren, vekk fra skolen og alle.. Spidometerpilen steg og steg. Nå hadde hun nådt 80 km/t. hun så ikke mye, for øynene var opphovne og fulle av tårer. Hun mistet kontrollen på bilen og krashet i et tre. Billen rullet i rundt flere ganger.
Det var dette hun ønsket. Hun ville se faren sin igjen.
Han vinket til henne. Hun løp mot han og tok armen hennes. Han smilte til henne, så ble de borte.
Nå sitter de å ser ned på moren. Som har fått et skikkelig sammenbrudd. Hun ligger på psykiatrisk sykehus. Hun takklet ikke å høre om datteren sin.
Nå angret Tone veldig.
Er dette den beste løsningen? Ta livet sitt? Tenk på de som sitter igjen. Hvordan tror dere moren til Tone tok dette? Det sier vel seg selv… Hun har mistet det hun lever for. Alt hun har. En mann og en datter.
Tenker du på å ta livet ditt, tenk på de som sitter igjen. MEN hvorfor leve når du ikke har noe å leve for…?
Svaret på det spørsmålet får du alldrig.
